Det vanlig at krangler ender med en slags «våpenhvile» og at man da går rundt og leter etter grunner til å tenke stygt om eller å si noe sårende til den andre. Da blir det nesten som når det ulmer under bakken i en lyngbrann, kun en liten gnist er nok til at krangelen blusser opp igjen med full styrke.
I etterkant ser de fleste at det er slik. Utfordringen blir å huske det når det virkelig gjelder. Ofte hjelper det heller ikke med kunnskap. Man må gjøre noe konkret. Det spiller ikke noen rolle hva man gjør, bare man gjør noe. Det kan være å reise seg og gå på toalettet, eller ta av og på seg klokka. Slike tilsynelatende enkle handlinger kan ta deg ut av den tanke- og følelsesrekka som fører til at du mister stadig mer kontroll.
Men som det er beskrevet i «Kontrollgrafen», så hjelper det å lære av hva som er de typiske første punktene i krangelen. Vi har alle noen såre punkter, noe som særlig trigger oss. Disse kan vi faktisk bruke til å gjenkjenne at vi er i en skummel situasjon og dermed hjelpe oss til å komme ut av situasjonen. Dersom partneren din ved å klandre deg med «du får jo aldri til noen ting, du er jo bare mislykket» vanligvis treffer et sårt punkt, kan du gjøre det til ditt tegn på at du ikke svarer og bare forlater situasjonen. Slik får du vist hvor sårende det er og samtidig gi dere begge en mulighet til å ro ned situasjonen.
Mange med sinneproblematikk har liten kontakt med følelsene sine. I verste fall kan det føre til at man eksploderer nesten uten foregående varsel. Om du er slik, så må du heller lytte til de kroppslige signalene dine. Dersom du merker at du knytter nevene eller at du kjevene dine strammer seg slik at du ikke klarer å snakke, bør det være ditt signal på å forlate rommet.
Som ved Kontrollgrafen er det gull verdt å merke seg når man har klart å lande en krangel uten at den har blitt for hard. Da er det tid for å rose og belønne hverandre for det. Man behøver jo ikke kun å ha forsonings-sex bare etter de verste kranglene ;)
