Det første du må gjøre er å tenke på hvilke situasjon du vil gi beskjeden i. Det er fristende å velge en situasjon der du lett kan komme deg unna etterpå eller for eksempel en offentlig plass der den som får beskjeden er redd for å reagere fordi han/hun da kan blamere seg. Men du skal forholde deg til personen uansett etterpå. Og prosessen videre går mye bedre for han/hun dersom du gir god tid til spørsmål og den følelsesmessige reaksjonen som må få komme. Derfor er det ofte lurt å snakke med en kollega på hans kontor, med en venn i hans/hennes leilighet eller med en ungdom på vei til en aktivitet eller mens man gjør en aktivitet.
Selve beskjeden bør gjøres kort. Bruk mer tid på å beskrive selve beskjeden og hva konsekvensene blir enn på å unnskylde hvorfor det har blitt slik. Begynn gjerne med å gjennom både ord og kropps-språk å signalisere at nå kommer det en vanskelig beskjed. Gå deretter rett på sak og bli deretter stille. Reaksjonen kan komme som taushet, sjokk, sinne eller gråt. La det bare skje uten avbrytelser. Dersom du får spørsmål eller må gjenta beskjeden, så gjør det. Ikke ta på ham/henne, men gi gjerne en serviett eller lignende dersom det er naturlig. Selv om det er vanskelig bør du holde deg til korte setninger, ikke avbryte, ikke unnskylde og ikke selv reagere med sinne eller irritasjon. Slikt tar tid, men det du gjør nå er å legge til rette til den videre prosessen for personen.
Spør om personen har noen han/hun kan snakke med videre. Hjelp gjerne til med noe praktisk i den forbindelse. Du bør helst ikke gå før du vet at han/hun ikke blir sittende alene senere på dagen eller i det minste at han/hun har en plan om hvordan få støtte i situasjonen.
Etter samtalen er det lett å bli overmannet av egne følelser, for eksempel at man føler seg som en dritt eller at man er irritert på personen eller situasjonen som har ført til at det ble et problem. Men om du vet at du har utført selve samtalen best mulig og mest mulig hensynsfullt, så hjelper det også mot dine egne etterreaksjoner.
