Vi kjenner alle noen som vi vet eller tror har det vanskelig. Men hvordan viser vi at vi bryr oss på en ålreit måte?
Det er nok en kjent problemstilling for mange: Du har en venn, en kollega eller en slektning som ser ut til å ha det vanskelig. Men hvordan kan du ta opp dette? Hva om du tar feil, og har tolket situasjonen feil? Hva om vedkommende blir fornærma?
Her gir vår fagansvarlige psykolog Svein Øverland noen tips til hvordan du faktisk kan hjelpe en som sliter!
– Svein, hva tenker du om at mange kvier seg for å ta «den vanskelige samtalen» om psykisk helse med noen de bryr seg om?
– Aller først vil jeg si at det viktigste tross alt er å vise at du bryr deg, og da er det ikke så viktig egentlig om den andre blir «fornærma». Hvis man har det vanskelig så er det godt å vite at man blir sett og at andre ønsker å støtte.
– Hvilke konkrete tips har du til hvordan man tar opp temaet?
– Det første rådet mitt er: Ikke vær så opptat av hva du skal si, men når og hvordan du tar det opp. Det første man må gjøre, er å prøve å finne en åpen arena for samtalen.
– Med åpen arena mener jeg en situasjon der man har en slags inngang til å vise at man bryr seg, og har tid til å høre på den andre. Samtidig en situasjon der den du snakker med har mulighet til å «komme seg unna» hvis de ikke ønsker å fortsette samtalen.
– For eksempel hvis du er bekymra for barnet ditt, er det sjelden lurt å gå inn på rommet til barnet for å prate. For mange barn er rommet der de går for å skjerme seg selv og være i fred. Hvis den voksne kommer inn for å ta opp noe vanskelig, vil de ofte føle seg fanget av den voksne.
– For et barn vil for eksempel bilen på vei til eller fra trening kunne være en åpen arena. Da vet barnet at det er en midlertidig samtale.
– Og hva om det er en voksen du vil snakke med?
– På en arbeidsplass kan man tenke litt over når på døgnet og hvilken setting som er best for å signalisere at du bryr deg. Jeg ville valgt å ta den henvendelsen på slutten av dagen, helst når det er lite folk til stede. «Har du 2 minutter», kan du si. Da har den andre muligheten til å se på klokka og si «jeg må komme meg hjem nå» hvis de vil avslutte samtalen.
– Det viktige her er altså to ting: 1) Den du er bekymra for ser at du ikke er stressa, og at vedkommende kan ta opp ting med deg hvis det er noe som plager hen. Du er ikke stressa og viser at «nå er jeg her for deg». Og 2) at vedkommende har "rømningsveier" på en åpen arena.
– Sjekk om det finnes en naturlig arena. Hvis ikke må du prøve å etablere en. Om morgenen i garderoben, for eksempel, eller på vei fra døra bort til bilen om ettermiddagen.
Opplever du søvnløshet, lite energi, lav selvfølelse og håpløshet? Dette er typiske symptomer på depresjon og bør tas alvorlig.
– Ok, så har man funnet en åpen arena. Hva gjør man så?
– Neste tips er å se på det vi kaller paraverbalitet. Altså hvordan man bruker stemmen og toneleiet i en samtale. Det folk ofte gjør feil når de skal ta opp vanskelige tema er at de bruker fornavnet til den andre altfor mye. «Jeg lurer på om du har det bra, Svein», som om det å bruke fornavnet gjør samtalen mer personlig eller omsorgsfull. Men for de aller fleste vil det nok bare oppleves som klønete og unaturlig.
– En annen feil er at man bruker et «omsorgsfullt» eller «inderlig» toneleie. Det fører stort sett til at folk føler seg stakkarsliggjort. Dette er det vanskelig å demonstrere i en artikkel, selvsagt. Mitt råd er å "spionere på deg selv", for å finne ut om du snakker slik at folk føler seg stakkarsliggjort.
– Mange lurer nok også på hva man skal si?
De aller fleste er konfliktsky, og vil gjerne «pakke inn» ting. For eksempel å hinte for å få den andre til selv å sette ord på det man selv ikke vil si. Det funker ikke særlig bra. Vær tydelig, bruk færrest mulig ord, og kom til poenget fortest mulig.
– "Det er en ting jeg må si til deg. Det er at jeg er bekymra for deg. I den siste tida har jeg lagt merke til dette og dette – og derfor er jeg bekymra."
– Når man sier dette er det viktig å holde blikkontakten. Og når du har sagt det du vil si, må du holde kjeft etterpå. Du må gi rom for at den andre kan svare eller snakke. Det kan nok oppfattes som stressende å «sette folk mot veggen» slik, men det må til hvis samtalen skal ha noen hensikt.
–Den andre må få tid til å prosessere det du har sagt, og hvordan hen skal svare, uten at du skal «glatte over» spenningen i situasjonen med plapring! Så det er jo en liten øvelse i å stå i ubehag, dette.
– Grunnen til at du skal komme raskt inn, for deretter å stoppe å snakke, er også det at de fleste vil være stressa, og redd for å si feil. Ved å ha en veldig enkel plan, og å følge denne, så er sjansen størst for at det blir en konstruktiv samtale.
– Hva om det viser seg at den andre er klar for å prate?
– Da er vi ved det siste punktet: Hvis den andre åpner seg, skal man gi seg mens leken er god. Noen snille, bekymrede personer tenker at «nå har vi fått hull på byllen», og så skal man prate masse. Kanskje blir det noen tårer og trøsting også. Så går man hver til sitt, og «hjelperen» tenker at det gikk riktig så bra.
– Den som har åpnet seg derimot, vil ofte angre seg; skammen kommer. "Nå har jeg sagt for mye, det skulle jeg ikke ha gjort" kan hen tenke, og så vil hen unngå den man har åpnet seg for etterpå. Det man har oppnådd da, er å tilføre byrde, i stedet for å hjelpe!
– I stedet skal du på et "tidlig tidspunkt" av samtalen – typ etter et kvarters tid – avbryte og si: «Tusen takk for at du åpnet deg for meg, takk for tilliten. Jeg ønsker selvsagt å hjelpe deg, og siden jeg er vennen din/kollegaen din, og ikke terapeuten din, så er det beste jeg kan gjøre å hjelpe deg å finne profesjonell hjelp.
– Hvis man følger de rådene over, så går det stort sett bra.
– Hva gjør jeg hvis den andre ikke responderer, eller ikke ønsker å prate om det?
– Du kan prøve noen ganger. Men så skal du gi opp hvis du ikke kommer noen vei. Så lenge du har funnet den åpne arenaen, og du får sagt at "jeg er bekymra, men jeg kan ta feil", så gjør du ingen skade. Det verste som kan skje er at folk synes du er litt masete. Det kan jo også tenkes at du kan tar feil, og at det ikke er noen grunn til bekymring.
Psykiske lidelser utvikler seg ofte når man dytter unna vanskelige følelser og later som de ikke er der. Jo lengre du gjør dette, jo vanskeligere blir det å “snu skuta”. Du burde derfor ta tak i det som er vanskelig så tidlig som mulig.
I Overvinne lærer du de grunnleggende teknikkene som brukes i profesjonell terapi. Få hjelp med å håndtere stress og angst, søvnproblemer, skape bedre vaner, bygge sterkere relasjoner og forbedre din egen livskvalitet. Kombiner det gjerne med samtaler med våre psykologer, slik at du sikrer deg et trygt og effektivt behandlingsløp.
Prøv de første 7 dagene helt kostnadsfritt:
Åpne arenaer: Arenaer der den hjelpetrengende selv kan ta opp vanskelige situasjoner eller følelser, eller der en du kan åpne for forsiktig kontakt uten at han/hun føler seg presset.
Bekymringssamtalen:
Hvis "ja":
Hvis "nei" (og du fremdeles er bekymra):
Det er vanskelig å vite hva du skal gjøre når noen du er glad i har det vanskelig.
Gjennom digital selvbehandling byr Overvinne på innsikten og verktøyene som trengs for å skape endring og et bedre liv.
Overvinne har også en egen klinikk som i dag består av 15 psykologer. Våre psykologer er valgt ut får å kunne tilby et bredt spekter av erfaring og spesialiteter, slik at du kan finne den hjelpen som passer for deg.
Finn din psykolog
