«Stalking» er et fenomen som til nå ikke har vært mye omtalt i Norge. Likevel medfører «stalking» alvorlig psykisk og fysisk skade for den som blir utsatt for det. Jeg vil i denne artikkelen forsøke å gi en oversikt over fenomenet.
Ettersom «stalking» er relativt lite beskrevet i norsk faglitteratur, gir jeg en oversikt over hva «stalking» er og hvordan fenomenet kommer til uttrykk.
Det er vanskelig å oversette «stalking» til norsk. Nair (2003) definerer «stalking» som «the imposition of unwelcome and fear-inducing communications and approaches». Begrepet viser til en tvangsmessig opptatthet av en annen person, og at dette fører til at han/hun tar kontakt uten at den andre ønsker det. Det norske ordet besettelse er en nærliggende oversettelse, men gir likevel uheldige assosiasjoner til demonologi og kvasivitenskap. Andre forslag til oversettelse er «besettelsesvanvidd» eller «patologisk besettelsestilstand». På svensk over settes «stalking» noen steder som «forføljelsessyndrom» eller «stalkning», men oftest oversettes det ikke. I denne artikkelen velger jeg derfor å bruke «stalking» uoversatt.
For 10 til 20 år siden ble «stalking» assosiert med uvanlige psykiatriske fenomen og lidelser som såkalt «erotomani» og vrangforestillingslidelser (Mullen, Pathe og Purcell 2000). Det ble videre ansett å være et fenomen forbundet med idolisering av kjente personligheter og popstjerner. Siden da har «stalking» i stadig større grad blitt forbundet med avbrutte kjærlighetsforhold og ikke-gjengjeldt kjærlighet. I 1989 ble California den første staten i USA som innførte egen lovgiving mot «stalking». Nå har alle statene det. Det skyldes at allmennheten har forstått hvor begrensende det er å bli utsatt for «stalking», og at det noen ganger medfører vold, – i noen tilfeller også drap. I de seinere årene har fenomenet blitt mer kjent i Norge i forbindelse med et økt fokus på familievold og partnervold. Forekomsten av «stalking» er usikker, men det finnes undersøkelser som viser at så mange som ti prosent av den voksne befolkningen i USA blir utsatt for det i løpet av livet (Tjaden og Thoennes 1998). Nair (2003) viser til en oversikt over publikasjoner der det Australske statistikkbyrået oppgir at 15 % av befolkningen har blitt utsatt for «stalking». Andre undersøkelser, blant annet fra England og Wales viser høyere tall (Sheridan, Blaauw og Davies 2003). En svensk undersøkelse viser til en livstidsforekomst på ni prosent (Brå 2006). Jeg kjenner ingen norske undersøkelser på forekomst. Noe av vanskeligheten med å få sikker kunnskap om «stalking»er at det ikke finnes en felles definisjon av fenomenet, og at rapportering av forekomst avhenger av hvilke kriterier som brukes. «Stalking» må blant annet skilles fra for eksempel mobbing og seksuell trakassering selv om det finnes likhetspunkt med disse fenomenene.
«Stalking» innbefatter forfølgelse, overvåking eller arrangere tilfeldige møter med offer. «Stalkeren» vil systematisk forsøke å kontakte, skremme eller skade offeret. Offeret vil derfor få en følelse av at han/hun aldri kan være trygg, og leve i redsel for at noe kan skje med seg selv eller med sine nærmeste. Kommunikasjonen kan skje på mange måter, eksempelvis ved direkte kontakt, indirekte eller e-post. Det er vanlig at det blir brukt flere metoder. Kontakten må dessuten sees i en helhet og ikke kun ut fra den siste episoden. «Stalkeren» kan for eksempel forfølge offeret i en lengre periode. Ved en anledning forsøke å holde igjen eller skade offeret, for så etter en pause få venner av offeret til å videreformidle en presang. Isolert sett vil det å motta en gave på den måten muligens ikke oppleves som ubehagelig, men i en helhet vil det oftest oppleves som svært negativt.
Motivasjonen til «stalkeren» kan være ønske om romantisk kjærlighet eller et spesielt tett vennskap, å utøve makt, eller å ta hevn. For å få til dette kan han/hun bruke enhver form for kommunikasjon som vurderes å gjøre inntrykk på offeret. Det kan være vold, trussel om vold, vandalisme, seksuelt overfall, trusler om å oppsøke offerets barn, skade av kjæledyr, og trussel om selvmord. Ofte vil «stalkingen» øke i intensitet eller frekvens nettopp fordi «stalkeren» har et behov for å oppleve å ha kontroll over offeret eller for å få oppmerksomhet. Etter hvert kan bare det å stå demonstrativt utenfor den lokale butikken være tilstrekkelig for å få ønsket effekt. Offeret kan da oppleve at andre ikke forstår at dette oppleves plagsomt fordi «han gjør jo ingenting». De vil ikke se at denne atferden er i en sammenheng og at den har pågått over tid. En annen metode er å oppsøke eller trakassere familie eller barn. Særlig det siste kan oppleves svært truende. En «stalker» kan for eksempel hente barna til offeret hjem fra barnehagen og levere de uten skade hjemme hos offeret. Selv om dette ikke nødvendigvis oppleves som truende for barna, vil offeret oppleve det som et klart overgrep. «Stalkeren» oppnår oppmerksomhet og klarer dessuten å vise at han har makt over offeret.
I forlengelsen av dette kan også en «stalker» forsøke å oppnå en positiv relasjon til venner eller bekjente av offeret. Venner og bekjente kan beskrive «stalkeren» i positive vendinger og muligens også støtte ham i hans bestrebelser på kontakt. De vil begrunne dette ut fra en romantisk forestilling om at den som er så fokusert på kontakt nettopp viser ekte og genuin kjærlighet. At venner og bekjente åpent eller skjult støtter «stalkeren», medfører også et press på offeret at hun overdriver eller tar direkte feil. Det kan føre til at nettverket og støtten til offeret uttynnes og hun fremstilles som en dårlig person siden hun «ikke gir ham en sjanse».
En mindre vanlig metode er identitetstyveri. «Stalkeren» vil da utgi seg for å være offeret eller offerets ektefelle. Dette kan oppleves som svært urovekkende for offeret ved at det virkelig understreker hvor bisart «stalking» er.
Angst er en følelse de fleste av oss kjenner til. Det kan derfor være vanskelig å vite når reaksjonene våre blir så problematiske at vi bør gjøre noe med dem.
Det sier seg selv at det å bli «stalket» er svært ubehagelig. Undersøkelser av offer for «stalking» viser at kun fire prosent oppgir at de ikke blir skremt. Over halvparten oppgir at de er svært skremt. I tillegg psykiske reaksjoner av å leve i frykt, forteller ofrene om psykosomatiske symptomer relatert til langvarige stressreaksjoner og angst. I tillegg kommer eventuelle fysiske og psykiske skader etter overfallsvoldtekt eller annen vold. På toppen av dette kommer økonomiske tap som følge av at arbeid blir avbrutt og utgifter til sikring av seg selv og eiendom. I noen tilfeller bestemmer ofre seg for å flytte og forsøke å «riste av seg» «stalkeren» gjennom dette. Dette medfører både økonomisk, psykisk og sosiale konsekvenser både for offer og familie. En tredjedel forteller at de har mistet jobben eller har måttet flytte. En fjerdedel barn blir også «stalket», noe som krever ekstra årvåkenhet og tiltak. I tillegg blir ofte offerets venner også involvert. De kan bli kontaktet av «stalkeren» for å få informasjon eller videre bringe kontakt.
Det er usikkert hvor stor sammenhengen er mellom «stalking» og vold. Ulike undersøkelser viser at alt fra tre til 47 prosent av ofre for «stalking» opplever vold.
Forhold hos «stalker» som øker sannsynligheten for voldelige overfall er blant annet (Nair 2003):
På tross av dette opplever halvparten av ofrene at de ikke blir tatt alvorlig når de forteller om dette til venner eller offentlige instanser. Dette kan også oppleves som en ytterligere belastning. Ofte har ikke anmeldelsen ført til en bedret hverdag for offeret, eller negative konsekvenser for «stalkeren». Kun et fåtall av «stalkerne» hadde erfart alvorlige konsekvenser, på tross av anmeldelse. Anmeldelse eller flytting vil sjelden avskrekke en «stalker», og svært sjelden føre til at han/hun avslutter «stalkingen».
Det er vanskelig å finne klare fellestrekk hos «stalkere». Det er klart flest menn. Disse kommer ofte fra lav sosioøkonomisk bakgrunn, men
med høyere utdannelse enn andre kriminelle. Motivet er vanligvis å utøve makt over offeret eller en søken på kjærlighetskontakt.
− Love obsessional group
I denne gruppen finnes personer som er besatt av tanken på å oppnå kontakt med sitt offer. De kjenner ikke offeret fra tidligere, men ønsker dette svært sterkt. De kan følge etter personen, sende brev og ringe, eller overvåke ham/henne bare for å være i nærheten. Typiske offer er kjendiser. Ofte er «stalkeren» ensom med vansker for å uttrykke seg.
− Erotomanic group
I denne gruppen finnes de som er overbevist om at offeret er forelsket i dem eller at kontaktønsket er gjensidig. «stalkeren» vil i tillegg til overnevnte atferd ha en klar forestilling av at offeret egentlig gjengjelder følelsene. Dette på tross av at offeret tydelig har kommunisert det motsatte og aktiv motsetter seg kontakt. «Stalkeren» vil tolke dette heller som koketteri eller som bevis på det motsatte. «Stalkeren» kan for eksempel tolke det å bli slått, som et kjærlighetsbevis. Begrunnet i at offerets kjærlighet er så sterk at hun er redd for disse følelsene, og forsøker å bekjempe dem desto hardere. Denne gruppen er ofte opptatt av berømtheter eller personer med en viss status. Fra media kjenner vi eksempler fra mannen som «stalket» Jodie Foster og begikk et drap for å bevise sin kjærlighet.
− Simple obsessional group
Dette er en gruppe som kjenner offeret fra tidligere fra et avbrutt kjærlighetsforhold eller vennskap. Denne gruppen er både den mest vanlige og den som er forbundet med størst fare for offeret. Denne gruppen er som «folk flest». De har ikke nødvendigvis en psykisk lidelse og er ellers godt veltilpasset. De opplever likevel å ha blitt krenket og mener seg å ha en rettferdig harme som unnskylder at de kan ta igjen. De kan ofte ta kontakt lenge etter kjærlighetsbruddet, og ofte drukket alkohol i kontaktøyeblikket. I verste fall kan de begå voldtekt, vold og i ytterste konsekvens drap. I Norge begås en stor andel drap av ektemenn eller tidligere ektemenn. «Stalking» fra en tidligere ektemann eller kjæreste kan altså være svært farlig.
I de seinere årene har fokus være økende på den siste gruppen. Dette er ofte menn som sjelden har en klar psykisk lidelse, men som har vansker med å akseptere at et forhold er ferdig. De har ofte dårlige erfaringer med å være ensom og lett for å bli følelsesmessige avhengige. Ofte vil de i løpet av forholdet ha slått sin partner eller truet med å ta selvmord. En variant av dette er den typen «stalker» som på engelsk ofte benevnes som «grudge stalker». Personen er ofte en mann og denne typen oppfattes også som ganske vanlig. En «grudge stalker» har tidligere hatt et forhold til offeret, men ikke romantisk eller seksuelt. Det kan være en tidligere eller nåværende kollega eller nabo. Motivasjonen er svingende og vanskelig å beskrive, men baserer seg på en opplevelse av et behov og en rett til å ta en slags langvarig hevn eller vise at han har makt over offeret.
Som nevnt var «stalking» tidligere forbundet med alvorlige psykiske lidelser, og kan klart forekomme ved ulike psykiske lidelser. Schizofreni, særlig paranoid type, består blant annet av vrangforestillinger og/eller hallusinasjoner der andre mennesker kan bli mål for dette. Også mennesker med psykisk utviklingshemming eller demens kan utvikle «stalking». For alle disse lidelsene er det ganske vanlig at terapeuter eller hjelpere blir mål for «stalkingen».
Erotomanisk besettelse er som nevnt en undertype av «stalking». Denne er særlig forekommende hos kvinner med schizofreni eller alvorlige personlighetsforstyrrelser. Ofte er dette en ugift, sosialt umoden kvinne som har dårlige inter-relasjonelle ferdigheter. Hun har ofte ingen eller få kjærlighetsforhold tidligere, og velger ofte offer som er utilnærmelige og har høyere sosial status. Det vil som regel ikke spille noen rolle om offeret er gift.
Det finnes ingen kjent sikker metode for å stoppe «stalking». Selv fengsling har vist seg sjelden å stoppe «stalking», annet enn at det gir et avbrudd når «stalkeren» er fengselet. Undersøkelser av «stalking» som stopper har ikke funnet noen klare faktorer som forklarer avslutningen. På den annen side finnes det klare anbefalinger om hva offer ikke bør gjøre:
Det kan synes som om aktivt samarbeid med politi, og at offeret flytter, er bedre tiltak enn andre, men dette er langt fra sikkert. Når først «stalkingen» avsluttes er dette som oftest uten tydelig årsak. «Stalking» kan etter flere år plutselig avbrytes uten forhåndsvarsel. Samtidig viser klinisk erfaring at en avslutning etter en stund kan fortsette, men med et nytt offer. Som tidligere nevnt er hjelpepersoner og venner i faresonen for å tiltrekke seg «stalkere». Å hjelpe et offer kan således medføre at man selv opplever å bli offer. Klinisk bør derfor de som ønsker å begrense «stalking» være oppmerksom på at en avslutning av «stalking» av person X ganske enkelt skyldes at «stalkingen» er overført til person Y. Ved fare for, eller redsel for vold bør offer kontakte politiet. Her til lands er det stadig mer vanlig å få voldsalarm. Man trenger ikke å anmelde et forhold for å få voldsalarm, men man må selvsagt fortelle politiet om grunnen til frykten når man søker om alarm. Offer bør informere venner og arbeidsgiver om situasjonen slik at «stalkeren» vil ha noen begrensinger i kontakten. Det er da viktig at de får grundig informasjon slik at «stalkeren» ikke bare blir opplevd som en romantisk og velmenende person. Vanlige sikringsforhold i hjemmet bør også innføres. Noen vil hevde at dette synes overdrevent eller at det bare gjør at «stalkeren» blir oppmuntret. Jeg vil hevde at det er en naiv forståelse. Undersøkelser viser tydelig at «stalking» ikke går over bare man unnlater å gi oppmerksomhet. Heller synes det å være omvendt. Ofte vil det være forhold man ikke vet om som gjør at han/hun er mer farlig enn man tror. Det er derfor bedre å være forberedt på det verste enn det beste.
Vurdering av alvorlighet og farlighet er vanskelig. Å vurdere risiko for vold eller seksuelle overgrep er etter hvert blitt en etablert virksomhet innen psykisk helsevern og kriminalitetsforebyggende arbeid. Vurdering av farlighet hos «stalkere» bør ta utgangspunkt i «stalkerens» forhold til offeret, til «stalkerens» motivasjon for kontakt, og til alvorligheten av «stalkingen». Vurdering av risiko gjøres best med såkalte strukturerte kliniske metoder. Det vil si at man både bruker klinisk erfaring og strukturerte verktøy. Strukturerte verktøy for risikovurdering baserer seg på det man vet som statistisk øker sannsynligheten for vold eller annen atferd. Innen risikovurdering av vold brukes for eksempel HCR20, og ved vurdering av risiko for seksuell vold benyttes for eksem pel SVR-20. Tilsvarende benyttes Spousal Assault Risk Assessment (SARA) og Stalking Assessment and Management (SAM) for vurderinger av «stalkere». Dette er en oppgave for spesialister og vil sjelden forekomme dersom ikke «stalkeren» er anmeldt eller dømt.
Det finnes ingen allmenne retningslinjer for behandling av «stalkere», og heller ingen undersøkelser som viser effekt av behandling. Dette kan skyldes at man i liten grad har systematisert behandlingen og at «stalking» viser til mange ulike variasjoner. Dersom «stalkeren» er psykotisk eller har en annen psykisk lidelse, bør selvsagt behandlingen begynne der. I tillegg gir klinisk praksis ideer om at sosial ferdighetstrening, stress, reduksjonsteknikker og gruppetilnærming bør være viktige kriterier i behandlingen. Når det gjelder medikamentell behandling brukes noen ganger antidepressiv medikasjon. Også små doser med antipsykotisk medisin brukes noen ganger. Sannsynligheten er stor for at behandlingen vil gi større effekt dersom tiltak settes inn på flere området og skreddersys den enkeltes profil.
Psykiske lidelser utvikler seg ofte når man dytter unna vanskelige følelser og later som de ikke er der. Jo lengre du gjør dette, jo vanskeligere blir det å “snu skuta”. Du burde derfor ta tak i det som er vanskelig så tidlig som mulig.
I Overvinne lærer du de grunnleggende teknikkene som brukes i profesjonell terapi. Få hjelp med å håndtere stress og angst, søvnproblemer, skape bedre vaner, bygge sterkere relasjoner og forbedre din egen livskvalitet. Kombiner det gjerne med samtaler med våre psykologer, slik at du sikrer deg et trygt og effektivt behandlingsløp.
Prøv de første 7 dagene helt kostnadsfritt:
Referanser:
Purcell, R., Pathe, M., Mullen, P. E. (2005).British journal of psychiatry, 187, 416 – 420.
Rollnick, S. og Bell, A. (1991). Brief motivationalinterviewing for use by the non-specialist.
I Miller, W., R. og Rollnick, S. Motivational interviewing. Preparing people to change addictive behaviour, 203 – 214. Guilford Press.
Mullen, P. E., Pathe, M., Purcell, R. (2000). Stalkers and Their Victims. Cambridge, UK: Cambridge University Press.
Nair, M. (2003). Stalking. I Rosner, R. (ed.). Principles & practice of Forensic psychiatry, 2. ed., Hodder Arnold, New York, 728 – 736.
Sheridan, L. P., Blaauw, E., Davies, G. M. (2003). Stalking. Knowns and unknowns. Trauma, violence, & abuse, vol. 4, no. 2, 148-162
Tarrier, T. (2006). An introduction to case formulation and its challenges. I Tarrier, N. (Ed.) Case Formulation in Cognitive Behaviour Therapy. The Treatment of Challenging and
Complex Cases. Routledge, London og New York, 1 – 12.
Tjaden, P. og Thoennes, N. (1998). Stalking in America. Findings from the National Violence Against Women Survey. Washington, DC: National Institute of Justice and Centers for Disease Control and prevention.
Det er vanskelig å vite hva du skal gjøre når noen du er glad i har det vanskelig.
Gjennom digital selvbehandling byr Overvinne på innsikten og verktøyene som trengs for å skape endring og et bedre liv.
Overvinne har også en egen klinikk som i dag består av 15 psykologer. Våre psykologer er valgt ut får å kunne tilby et bredt spekter av erfaring og spesialiteter, slik at du kan finne den hjelpen som passer for deg.
Finn din psykolog
