Definisjon, forekomst og inndeling av «stalking»
Ettersom «stalking» er relativt lite beskrevet i norsk faglitteratur, gir jeg en oversikt over hva «stalking» er og hvordan fenomenet kommer til uttrykk.
Definisjon og inndeling av «stalking»
Det er vanskelig å oversette «stalking» til norsk. Nair (2003) definerer «stalking» som «the imposition of unwelcome and fear-inducing communications and approaches». Begrepet viser til en tvangsmessig opptatthet av en annen person, og at dette fører til at han/hun tar kontakt uten at den andre ønsker det. Det norske ordet besettelse er en nærliggende oversettelse, men gir likevel uheldige assosiasjoner til demonologi og kvasivitenskap. Andre forslag til oversettelse er «besettelsesvanvidd» eller «patologisk besettelsestilstand». På svensk over settes «stalking» noen steder som «forføljelsessyndrom» eller «stalkning», men oftest oversettes det ikke. I denne artikkelen velger jeg derfor å bruke «stalking» uoversatt.
For 10 til 20 år siden ble «stalking» assosiert med uvanlige psykiatriske fenomen og lidelser som såkalt «erotomani» og vrangforestillingslidelser (Mullen, Pathe og Purcell 2000). Det ble videre ansett å være et fenomen forbundet med idolisering av kjente personligheter og popstjerner. Siden da har «stalking» i stadig større grad blitt forbundet med avbrutte kjærlighetsforhold og ikke-gjengjeldt kjærlighet. I 1989 ble California den første staten i USA som innførte egen lovgiving mot «stalking». Nå har alle statene det. Det skyldes at allmennheten har forstått hvor begrensende det er å bli utsatt for «stalking», og at det noen ganger medfører vold, – i noen tilfeller også drap. I de seinere årene har fenomenet blitt mer kjent i Norge i forbindelse med et økt fokus på familievold og partnervold. Forekomsten av «stalking» er usikker, men det finnes undersøkelser som viser at så mange som ti prosent av den voksne befolkningen i USA blir utsatt for det i løpet av livet (Tjaden og Thoennes 1998). Nair (2003) viser til en oversikt over publikasjoner der det Australske statistikkbyrået oppgir at 15 % av befolkningen har blitt utsatt for «stalking». Andre undersøkelser, blant annet fra England og Wales viser høyere tall (Sheridan, Blaauw og Davies 2003). En svensk undersøkelse viser til en livstidsforekomst på ni prosent (Brå 2006). Jeg kjenner ingen norske undersøkelser på forekomst. Noe av vanskeligheten med å få sikker kunnskap om «stalking»er at det ikke finnes en felles definisjon av fenomenet, og at rapportering av forekomst avhenger av hvilke kriterier som brukes. «Stalking» må blant annet skilles fra for eksempel mobbing og seksuell trakassering selv om det finnes likhetspunkt med disse fenomenene.
Hva innebærer «stalking»
«Stalking» innbefatter forfølgelse, overvåking eller arrangere tilfeldige møter med offer. «Stalkeren» vil systematisk forsøke å kontakte, skremme eller skade offeret. Offeret vil derfor få en følelse av at han/hun aldri kan være trygg, og leve i redsel for at noe kan skje med seg selv eller med sine nærmeste. Kommunikasjonen kan skje på mange måter, eksempelvis ved direkte kontakt, indirekte eller e-post. Det er vanlig at det blir brukt flere metoder. Kontakten må dessuten sees i en helhet og ikke kun ut fra den siste episoden. «Stalkeren» kan for eksempel forfølge offeret i en lengre periode. Ved en anledning forsøke å holde igjen eller skade offeret, for så etter en pause få venner av offeret til å videreformidle en presang. Isolert sett vil det å motta en gave på den måten muligens ikke oppleves som ubehagelig, men i en helhet vil det oftest oppleves som svært negativt.
Motivasjonen til «stalkeren» kan være ønske om romantisk kjærlighet eller et spesielt tett vennskap, å utøve makt, eller å ta hevn. For å få til dette kan han/hun bruke enhver form for kommunikasjon som vurderes å gjøre inntrykk på offeret. Det kan være vold, trussel om vold, vandalisme, seksuelt overfall, trusler om å oppsøke offerets barn, skade av kjæledyr, og trussel om selvmord. Ofte vil «stalkingen» øke i intensitet eller frekvens nettopp fordi «stalkeren» har et behov for å oppleve å ha kontroll over offeret eller for å få oppmerksomhet. Etter hvert kan bare det å stå demonstrativt utenfor den lokale butikken være tilstrekkelig for å få ønsket effekt. Offeret kan da oppleve at andre ikke forstår at dette oppleves plagsomt fordi «han gjør jo ingenting». De vil ikke se at denne atferden er i en sammenheng og at den har pågått over tid. En annen metode er å oppsøke eller trakassere familie eller barn. Særlig det siste kan oppleves svært truende. En «stalker» kan for eksempel hente barna til offeret hjem fra barnehagen og levere de uten skade hjemme hos offeret. Selv om dette ikke nødvendigvis oppleves som truende for barna, vil offeret oppleve det som et klart overgrep. «Stalkeren» oppnår oppmerksomhet og klarer dessuten å vise at han har makt over offeret.
I forlengelsen av dette kan også en «stalker» forsøke å oppnå en positiv relasjon til venner eller bekjente av offeret. Venner og bekjente kan beskrive «stalkeren» i positive vendinger og muligens også støtte ham i hans bestrebelser på kontakt. De vil begrunne dette ut fra en romantisk forestilling om at den som er så fokusert på kontakt nettopp viser ekte og genuin kjærlighet. At venner og bekjente åpent eller skjult støtter «stalkeren», medfører også et press på offeret at hun overdriver eller tar direkte feil. Det kan føre til at nettverket og støtten til offeret uttynnes og hun fremstilles som en dårlig person siden hun «ikke gir ham en sjanse».
En mindre vanlig metode er identitetstyveri. «Stalkeren» vil da utgi seg for å være offeret eller offerets ektefelle. Dette kan oppleves som svært urovekkende for offeret ved at det virkelig understreker hvor bisart «stalking» er.
